Det kan forklare hvorfor Tobby er så glad i meg!
Jeg ble så inspirert av å lese blogger og se på film, at jeg tenkte jeg skulle skrive litt om trening. Så jeg begynte å tenke på hvordan jeg egentlig trener for å bli så tynn, når jeg kom frem til at jeg gjør jo ikke det.
Ikke på samme måte som de som kjemper dag ut og dag inn med seg selv og krampen i beina på den daglige løpeturen, og de som føler de må trene opptil flere ganger daglig for å holde formen. (Jeg sier ikke at de som trener kun er ute etter slanking, misforstå meg rett!) Jeg trener to ganger i uken, 9-10 måneder i året. Det er så lenge volleyballsesongen varer. Og for å være ærlig, ser jeg ikke på det som den største treningsbelastningen akkurat.
Skal ikke nekte for at man blir både sliten og svett av å hoppe opp og ned i to timer, men det er akkurat det. Vi hopper bare opp og ned. Løper 2 meter, hopper. Slenger oss noen meter, hopper. Så ja, jeg har god spenst. Men jeg har elendig kondis. Jeg trener ikke sånne ting. Og muskelmasse, la oss bare la det være med at jeg ikke har noe særlig av det heller.
Så hvorfor ser jeg ut som jeg gjør?
Jeg er tynn. Ikke for å gni det inn, men jeg er faktisk syltynn. Så tynn at jeg selv syns det er ekkelt. Det er ikke noe jeg har blitt av trening eller lite mat, jeg har alltid vært det. Kanskje det er genetisk, med høy forbrenning og irriterende liten magesekk. Men det endrer ikke det faktum at jeg er så “heldig” at jeg veier 50 kilo og aldri går opp et gram. Folk sliter som bare pokker for å holde vekten under “farlig overvekt”, jeg spiser som en hest og sliter med å ikke miste det lille fettet jeg har.
Jeg skal ikke nekte for at jeg har vært syk, og nesten ikke spist over lengre tid. Det er ganske vanskelig å si det når jeg allerede har “kommet ut” med sykdommen. Men selv før jeg fant ut at mat var noe farlig som ikke måtte få passere leppene, så jeg ut som en veistikke. Jeg gikk ikke ned i vekt etter jeg ble syk, jeg mistet bare all energien jeg hadde. Og etter jeg ble frisk, og begynte å spise som bare det, har nålen på vekta nektet å gå oppover. Jeg har gjort alt. Jeg har spist doble måltider, spist 6 måltider om dagen, småspist hver time, men noe holder igjen.
Det er ikke lett å si at man er frisk fra en sykdom som krever at hodet ditt er fullstendig feilplassert og manipulert. Men jeg mener selv at jeg er frisk. Til en viss grad i alle fall. Og da finns det ikke noe verre enn å aldri bli bedre. Tenk deg å bli frisk fra forkjølelsen, men allikevel hoste og være tett i nesen i to år etterpå. Du føler deg grusom. Den veistikka jeg var da jeg var ti, er jeg fremdeles, jeg har bare blitt litt høyere og fått en anelse mer selvtillit. Som dessverre ikke veier noe som helst!
Det er kanskje foreslått uendelig mange ganger, og ganske sikkert umulig, men hadde ikke livet vært enklere dersom vi kunne byttet. Det finns så mange som sliter med vekt og overvekt, kunne ikke de få lov å donere litt til folk som meg? For det går en grense på hvor mye man kan spise før man blir lei og gir opp. Det er kort vei fra frisk til tilbakefall, og når det ikke skjer noe med vekten uansett hva man putter, eventuelt ikke putter i munnen, hva er vitsen i å bruke flerfoldige timer om dagen på spising da?
Så hvis noen der ute føler for å donere noen kilo, gjerne plassert på strategiske steder, tar jeg imot med åpne armer. Kanskje jeg slipper å være sulten hver time da. Kanskje jeg endelig får tippa vekta over 50 kilo. Kanskje jeg endelig kan slutte å bekymre meg for at hodet skal “gå ut av ledd” igjen. Og når det gjelder illustrasjonen. Ja, skjelettet vårt er ikke laget for å være pent. Men tenk dere om før dere mobber de undervektige, det er ikke noe bedre det enn å mobbe de overvektige!
