«Romfysikk? Wow, du må være skikkelig smart!»

Setter inn et fysikkbilde bare for å fremheve hvor smart jeg er som skjønner dette. Siden jeg er iferd med å fremstille meg selv som den dummingen!

Det er vel en av de vanligste reaksjonene når folk spør hva jeg studerer. Sikkert mest fordi de ikke helt vet hva det går ut på. Kanskje fordi de ser på fysikk som ekstremt vanskelig. Kanskje fordi de kun har opplevd fysikk gjennom Knut Jørgen Røed Ødegaard, som sikkert er ekstremt smart.

Den skumle sannheten er vel gjerne at jeg egentlig ikke er så smart. Jo, jeg kan fysikk og skjønner selvfølgelig hva det dreier seg om. Men smart? Neh, ikke egentlig.

En smart person, etter min definisjon, er en som ikke trenger formelsamlinger og kalkulator. Det er en som ser at «Her må det være en spiker for at taket ikke skal kollapse» eller en som kan si at «Å grave denne grøfta kommer til å ta fire timer og tjuetre minutter» for så å bruke fire timer og tjuetre minutter på å grave den. Det er en som kan si at «denne blodprøven tar vi fra denne åra, for den ser ut til å fungere», også kjenner du ikke stikket engang fordi sykepleieren hadde helt rett.

Jeg vil kanskje ikke kalle meg selv dum, men å si at jeg er «så smart»… Vel, jeg er kjempesmart når det kommer til fysikk, og gir du meg en formel kan jeg regne ut hvor lang tid du kommer til å bruke på å grave den grøfta. Men jeg må fortsatt regne på det, istedet for å la en maskinfører se på bakken og vite nøyaktig hvordan dette kommer til å gå. Jeg kan beregne hvor stor avstand man må ha til spikrene, men en snekker har gjort det før og vet det uten å tenke seg om.

Graden av hvor smart du er, måles ikke i hvor mange år utdanning du har, eller hvor vanskelig tittelen din er å uttale. Det måles i evnen til å se egne ferdigheter og begrensninger, og leve etter dem. Å utfordre seg selv så langt man kan, uten å gape over for mye. Lastebilsjåføren som ikke kan en millimeter fysikk, er ikke dummere enn meg. Tvert imot, han kan sikkert mer enn meg. Han kan, ved hjelp av øyemål og erfaring beregne hvor mye last han kan ha, og hvor han må plassere den. Han kan beregne hvor stor fart han må ha for å komme over bakketoppen, uten å vite friksjonskoeffisienter og stigningsvinkel.

Så der jeg er smart med penn og papir, er andre smart med dagligdagse problemer. En kokk vet hvor stor en «dæsj melk» er, jeg er avhengig av et tall. En «smart person» kan være ufatterlig dum av og til. Og en «dum person» kan være mange ganger smartere enn alle andre. Så neste gang du møter en romfysiker, så er vi ikke «skikkelig smarte». Vi er «skikkelig glad i å lese fagbøker, og skikkelige nerder» (No offence til mine fellow romfysikere…)

Og vi trenger ganske ofte hjelp til å skifte dekk og skru i lyspærer! Siden vi er så smarte liksom!

Pretty in pink

Pattern recognition er så mye enklere å skjønne når det er fargelagt i rosa!

Everything is prettier in pink!

Everything is prettier in pink!

Så da er det bare å gjøre en siste innsats før helgen og besøk av foreldre. Du vet det nærmer seg jul når man skal få plass til besøk hjemmefra innimellom alle de veldig opptatte helgene som kommer på rekke og rad fremover. Vel, det nærmer seg under et år til jeg er ferdig med eksamener for all overskuelig fremtid.

Frem til det er det julestemning og eksamenslesing som gjelder. Og for dere som er så uheldige å dele kontor med meg, vær klar for Askepott på skjermen, klementiner i matpakken og bare vent, det kommer til å havne en adventsstake i det vinduet!

-Till later, geeks!

21 grunner til at hunder og unger ikke er så ulike som du tror, Suzanne!

Suzanne Aabel har skrevet et innlegg om at «hunder ikke er barn». Og uten å gå inn for å fornærme noen, så må jeg påstå at jeg ikke er enig… Jeg vil aldri sette en hunds liv over et menneskebarn. Men det er ikke uten grunn at man som hundeeier ofte sier ting som «akkurat som en to-åring», selv om man risikerer å bli brutalt halshugget av alle foreldre med tobeinte barn som ikke har videre bred erfaring med hunder.

Så derfor følger min liste over grunner til at Suzanne Aabel kanskje ikke har helt rett. Noe som selvfølgelig kan forklares med at man ikke tenker over eller vet slike ting med mindre man har hatt en hund…

1. Unger er tillatt på restaurant. De må ikke bindes fast i gjerdet utenfor. Men hvor mange ganger hører man ikke at «ungene bråker så mye at det ødelegger stemningen på restauranten», eller hoteller / restauranter som reklamerer med at de kun er for voksne?

2. Du har ikke barna dine i bur i bilen. Ikke nødvendigvis hunden heller, finnes setebelter til firbeinte barn også!

3. Du skifter ikke bind på datteren din. Tørker ikke bikkja bak heller, står bare og venter på at den skal gjøre seg ferdig selv. Ikke ulikt en mor som skal lære ungen å gjøre fra seg på do og ikke i buksa.

4. Du er ikke redd for at sønnen din skal humpe/jokke vilt fremmede mennesker på leggen hver gang han er småkåt. Vent bare til du får tenåring i huset. Kanskje ikke bokstavelig talt, men sannelig ikke langt unna…

5. Ungen din lærer seg etter et drøyt år å kommunisere med noe annet enn mimikk, sikling og ivrige ansiktsuttrykk. Det gjør bikkja og, det er bare at du selv er særdeles dårlig i voff!

6. Du avler ikke frem nye menneskeraser med barna dine. Evolusjon!

7. Ungen din får ikke rabies av å leke med de lokale barna når dere er i utlandet. Er du nå sikker på det? Bikkja får ikke vannkopper!

8. Ingen med vettet i behold er allergisk mot ungen din. Vett har ingenting med saken å gjøre.

9. Du har ikke et skilt ved siden av ringeklokken hvor det står «vokt deg for ungen min». Det er vel mer fordi man ikke vil innrømme at ungen kan være grusom innimellom…

10. Ungen din sleiker deg ikke i trynet hver gang den er glad. Men våte slevjeklyser er ikke til å unngå. Og man kan faktisk lære hunden å ikke gjøre sånt…

11. Ungen din spiser ikke bæsj. Igjen, er du nå så sikker på det da?

12. Du putter ikke p-piller i leverposteien til datra di. Men for noen kunne det kanskje vært en ide…?

13. Det er ikke lenger greit å rope «FY!» for å lære ungen din å oppføre seg. For min del må du gjerne rope FY så mye du vil. Men skal du disiplinere en hund er det mest effektive å snakke rolig med en lav, mørk stemme… Roping fører til mer roping… Eller i det firbeinte tilfellet, bjeffing. Og en redd hund. Sound familiar?

14. Du parrer ikke sønnen din med nabojenta. (I hvert fall ikke her til lands.) Det klarer sønnen din selv.

15. Du blir aldri nødt til å forklare for bikkja di hvordan valper blir til. Da har du ikke møtt hunden min. Hadde jeg ønsket valper på han, hadde det krevd lang planlegging…

16. Ungen din sniffer ikke tilfeldige forbipasserende i underlivet. Men tilfeldig tafsing og grafsing på forbipasserende på utesteder og ellers er helt normalt.

17. Du har ikke mikrochip i øret på ungen din. (Unntatt på vestkanten der det tilsynelatende er helt greit å aktivere «Finn mine venner» på iPhonen til poden.) Det hadde løst mange verdensproblemer og gjort politiets arbeid med å holde styr på tenåringene dine mye enklere…

18. Sønnen din ligger (forhåpentligvis) ikke og slikker seg selv på ballene i sofaen. Men ikke bli overraska om han ligger og klør seg der. Hadde bikkja hatt armer, ville den nok gjort det samme…

19. Du synes kanskje det er imponerende når du lærer bikkja di å sitte, gå på to bein og hente pinner, men de kommer aldri til å gi deg frokost på senga. Ikke på morsdagen en gang. Det er sikkert noen som kan lære bikkja det og. Og hvem er det egentlig som lager frokost på senga, er det pappan eller poden på 2?

20. Ungen din klarer etter hvert å fikse dobesøkene sine selv. Bikkja har du ansvaret for dritten til hele livet. Har du aldri måttet skylle ned eller legge ned doringen etter ungen? Vel, da kommer det til å skje før eller senere…

Og sist men ikke minst:

21. Du avliver ikke ungen din hvis legeregningen blir for stor. Du avliver ikke bikkja av den grunn heller!

Så får det være opp til den enkelte å korsfeste meg for dette, men ha i bakhodet at dette er personlige erfaringer og meninger, og fullstendig motivert av sarkasme og humor. No offence intended!

Alt for lett påvirka!

Det er snart jul!

Og selvfølgelig er julestemningen på plass. Det hjelper selvfølgelig ikke at det snør om dagen og trærne ser ut akkurat som de skal gjøre julaften morgen. I tillegg er det kanskje ikke en god ide å sette på «Reisen til julestjernen» dersom man vil unngå den tidlige julestemningen.

Heldigvis har et eller annet koselig menneske i administrasjonen bestemt at jeg skal ha skriftlig eksamen 26. november, så da er det ikke tid til å pynte og bake noe før den er overstått. Ergo kommer juleforberedelsene til normal tid i år!

Når man jobber på butikk er det jo heller ikke lett å unngå den tidlige julen. Men til og med jeg syns det er for tidlig å selge julemarsipan i september! Så inntil eksamen er unnagjort, er det lesing, julebord med jobben og alt annet enn juleforberedelser som står på planen!

-Ingrid